Stråling er overføring av energi eller masse med stor hastighet. I arbeidslivet er eksponering for stråling en potensiell helserisiko for arbeidstakere. Vi omgir oss med mange ulike strålekilder – både naturlige og kunstige.
Stråling
Ulike typer stråling
Alle typer stråling kan være helseskadelig. Vi skiller mellom ioniserende og ikke-ioniserende stråling fordi de to typene virker forskjellig på det som blir bestrålt. Ioniserende stråling er farligere enn ikke-ioniserende stråling. Eksempler på ioniserende stråling er røntgen, mammografi, CT, og radon.
Ikke-ioniserende stråling har ikke høy nok energi på strålingen til å ionisere atomene i et materiale, derav navnet. Ikke-ioniserende stråling deles i to hovedområder, optisk stråling og elektromagnetiske felt.
Optisk stråling dekker infrarød stråling, synlig lys og ultrafiolett stråling (UV) som er i grenseområdet til den ioniserende delen av det elektromagnetiske spekteret. Det vi omtaler som elektromagnetiske felt er fra statiske felt fra strøm- og høyspentanlegg, opp til radiofrekvente felt eller også populært kalt radiobølger.
Det elektromagnetiske spekteret viser frekvensområdene for ikke-ioniserende og ioniserende stråling.
Kartlegg og vurder risiko
Arbeidsgiver er ansvarlig for at alle forhold som kan medføre arbeidsrelatert skade eller sykdom kartlegges, forebygges og følges opp. Kartlegging og risikovurdering er grunnlaget i dette arbeidet, og omfatter
- en systematisk kartlegging og vurdering av alle forhold i arbeidet som kan føre til personskader, helseplager eller sykdom
- et systematisk arbeid med å identifisere og vurdere effekten av tiltak som kan redusere risikoen ved disse forholdene
Virksomheter som har kilder med stråling i tilknytning til arbeid, også utendørs arbeid for solstråling, må ivareta arbeidshelse, arbeidsmiljø og sikkerhet under både planlegging og utførelse av arbeidet.
Ioniserende stråling
Ioniserende stråling har høye frekvenser, høy energi, og kan bryte kjemiske bindinger direkte i det bestrålte materialet. Ioniserende stråling er stråling fra radioaktive kilder som omfatter alfa-, beta- og gamma-stråling, nøytronstråling eller røntgenstråling.
Ioniserende stråling brukes for eksempel innen konvensjonell røntgen, mammografi og CT for å fremstille bilder og stille diagnoser. Denne strålingen har høy nok energi til å forårsake både akutte stråleskader og senskader, som kreft.
Radongass er et eksempel på ioniserende alfastråling fra en naturlig radioaktiv kilde som mennesker kan bli utsatt for. Radon er den viktigste årsaken til lungekreft etter tobakksrøyking, og risikoen øker betraktelig ved kombinasjonen radon og røyking.
Beta- og gammastråling er ioniserende stråling med høyere energi enn alfastråling og har derfor stor gjennomtrengningsevne i materialer og vev. Betastråling blir brukt innenfor medisin til å behandle ulike typer kreft, og også innen industrien til å kartlegge tykkelsen på materialer ved å se hvor mye betastråling som blir absorbert av materialet. Gammastråling har stor gjennomtrengningsevne i vev og brukes derfor innen medisin bl.a. til kreftbehandling siden gammastråling ødelegger kreftsvulstene.
Ioniserende stråling forekommer i arbeidslivet:
- helse- og tannhelsetjenesten: Bruk av røntgen, CT, og annet medisinsk utstyr for diagnostikk og kreftbehandling. Ved diagnostikk er stråledosene generelt lave med liten risiko for stråleskader
- forskning og undervisning (universiteter og høgskoler)
- matvareindustrien: Gammastråling for matkonservering
- transport: Gjennomlysning av kjøretøy, bagasje og mennesker
- byggebransjen og gruvedrift: Naturlig forekommende radioaktive materialer, spesielt radon
- kjernekraftverk (i Norge forskning og produksjon av kontrastmidler)
Arbeidsgivers ansvar ved ioniserende stråling
Arbeidsgiver skal sikre at all eksponering for ioniserende stråling holdes så lav som mulig og for at
- ingen utfører arbeid hvor stråledosen kan overstige 20 mSv pr. år. Ved bestråling av enkeltorganer gjelder egne dosegrenser.
- alle som skal arbeide der stråledosen kan overstige 6 mSv i året eller en ekvivalent dose på mer enn 3/10 av dosegrensene, først gjennomgår helseundersøkelse
- arbeidstakerne bærer persondosimeter eller på annen måte har kontinuerlig kontroll på eksponeringen
- alle som arbeider med ioniserende stråling og cytostatika (cellegift) samtidig, er kjent med arbeidsinstruks
- gravide arbeidstakere overføres til arbeid uten eksponering for ioniserende stråling
Ikke-ioniserende stråling
Ikke-ioniserende stråling deles inn i elektromagnetiske felt og optisk stråling.
Ikke-ioniserende stråling har ikke nok energi til å bryte kjemiske bindinger når det treffer biologisk materiale i kroppen. Likevel kan den gi termisk oppvarming av vev, enten lokalt eller i hele kroppen. Slik oppvarming gir ikke varige skader så lenge strålingen ligger innenfor de grenseverdiene som er tillatt for elektromagnetiske felt.
Ikke-ioniserende stråling omfatter frekvensområdet for optisk stråling (som består av UV-lys (ultrafiolett lys), synlig lys, IR-lys (infrarødt lys)), laser, lydbølger (akustisk), mikrobølger og radiobølger samt elektromagnetiske felt (se illustrasjon). Optisk stråling kan være sterk nok til å gi brannskader, som krever beskyttelse av utsatte hud- og øyeområder.
Radiobølger til bruk blant annet i helsevesenet for å framstille bilder for diagnostikk som MR (magnetisk resonans) og ultralyd. Stråledosene ved MR og ultralyd er generelt lave, og risikoen for stråleskader er derfor liten.
Elektromagnetiske felt (EMF)
I arbeidsmiljøforskriftene er elektromagnetisk felt definert som et statisk elektrisk, statisk magnetisk og tidsvarierende elektrisk, magnetisk og elektromagnetisk felt med frekvenser opp til 300 GHz.
Elektromagnetiske felt er bølgelengder fra statiske felt (strøm- og høyspentanlegg) til radiofrekvente felt (radiobølger). Vi kan dele inn elektromagnetiske felt i lavfrekvente (ca. 0 HZ til 300 Hz) og høyfrekvente (10 MHz til 300 GHz) felt, se figur 1. Mellom lavfrekvente og høyfrekvente felt er det intermediære frekvenser (300 Hz til 10 MHz).
- Høyspentmaster/høyspentledninger (vekselstrøm 50 Hz)
- Strømforsyning til industrianlegg (vekselstrøm 50 Hz)
- Jernbanenettet (16 2/3 Hz vekselstrøm)
- Smelteovner i smelteverk (likestrøm eller vekselstrøm)
- Elektrolyse (likestrøm)
- Utstyr på sykehus som skaper sterke statiske magnetiske felt slik som magnetisk resonansbilleddannelse (MRI)
- Radiobølger (radiofrekvent MHz–GHz) fra radio- og radarstasjoner, som forsvarsanlegg og basestasjoner for mobiltelefoni.
- Utstyr på sykehus, som magnetisk resonansbilleddannelse (MRI), diatermi og transkraniell magnetisk stimulans (kombinasjon av sterke magnetisk felt og radiobølger).
- Mikrobølgeovner brukt til tørking av trevirke
- Plastsveising
Optisk stråling
Optisk stråling er infrarød (IR) stråling, synlig lys og ultrafiolett (UV) stråling. Det finnes både naturlige og kunstige kilder til optisk stråling i arbeidslivet. Den viktigste naturlige kilden er sola. Blant kunstige kilder finner vi laser, lysdioder (LED), lysrør (inkludert solarium), glødelamper, infrarøde kilder i badstuer og varmelamper, blitzlamper med forskjellig styrke (intenst pulset lys, IPL) og utstråling fra prosesser som sveising. Optisk stråling kan gi hudforbrenning, hudkreft og øyeskader.
Ultrafiolett (UV) og infrarødt (IR) lys
UV-lys består av UVA, UVB og UVC med bølgelengder mellom 100 og 400 nm. UV-lys kan forårsake:
- skader og sykdom på huden; rødflamming av huden (erytem, som er solbrenthet når kilden er sola) og hudkreft.
- skader på øynene; snøblindhet og sveiseblink (betennelsesaktig reaksjon i øyets hornhinne og bindehinne).
IR-lys (varmestråling) kan føre til forbrenningsskader på øyne og hud og gi spesielle linseskader (grå stær og glassblåserkatarakt).
Merk at UV- og IR-stråler kan påvirke og utløse biologiske og kjemiske reaksjoner. De kan også antenne brennbare kjemiske stoffer og produkter.
- Medisinsk sektor: desinfisering og behandlinger (hudkreft, kviser, hudforbedring og øyesykdom o.a.)
- Tannhelse: bleke- og herdelamper og laser
- Fysioterapi og alternativ behandling: biostimulering og akupunktur med laser klasse 3B og lavere
- Industri og håndverk: sveising med lysbue (MIG, GTAW), bruk av lasere og sterke lamper
- Forskning og laboratorier: UV-lys til forskning og desinfisering
- Kosmetisk industri: bruk av intenst pulset lys (IPL) og LED-lamper
- Underholdning og kunst: sterke lyskilder og lasere
- Skjerm ansatte fra kilden.
- Hvis dette ikke er nok, skal ansatte bruke personlig verneutstyr.
- Bruk øyevern som er tilpasset den aktuelle bølgelengden og har passende tetthetsgrad.
- Bruk solkrem med faktor på utildekkede hudområder.
Solstråling
Solstråling er naturlig optisk stråling som inneholder infrarød (IR) stråling, synlig lys og ultrafiolett (UV) stråling.
På verdensbasis topper Norge statistikken over forekomst og død av hudkreft fra UV-stråling. For å snu denne trenden, er det svært viktig å forebygge solstråling på arbeid og i fritid. Virksomheter med utendørs arbeid skal risikovurdere arbeidsoppgavene og iverksette forebyggende tiltak ved behov.
Laserstråler
Laserstråler kan gi brannskader på huden og skader på øynene. Dersom strålene ikke blir stanset, kan de gjøre skade langt fra laserapparatet. Tyngre lasere som benyttes i medisin og forskning kan utsette ansatte for betydelig risiko. Slike lasere kan ha effekter fra noen mWatt til et titalls Watt.
Arbeidsgiveren må sørge for alltid å ha full kontroll over strålegangen i laboratorier der det arbeides med laser. Bruk alltid øyevern dersom det er risiko for å få strålen fra kraftige lasere i øyet.
Definisjoner og ordforklaringer
Becquerel (Bq) er et mål for radioaktivitet, og angir hvor mange atomkjerner som omvandles per sekund i en strålekilde.
Dose, eller egentlig effektiv dose, angis i enheten sievert (Sv). Dette er et mål for helkroppsdosen som benyttes når man skal sammenlikne betydningen av forskjellige strålekilder og bestrålingssituasjoner (deler av kroppen eller hele kroppen), når det gjelder risiko for kreft eller arvelig skade. I de fleste sammenhenger benyttes millisievert (mSv) som er 1/1 000 Sv.
Halveringstid for et radioaktivt stoff sier noe om hvor hurtig stoffet nedbrytes og omdannes til andre radioaktive stoffer. En halveringstid er den tiden det tar for en gitt mengde radioaktivt stoff å reduseres til halvparten av den opprinnelige mengden.
Hz er den internasjonale måleenheten for frekvens. En Hertz defineres som én svingning eller hendelse per sekund. Brukes til å måle frekvensen av ulike fenomener, inkludert elektriske signaler og elektromagnetiske bølger.
Et ion er et elektrisk ladd atom eller molekyl. Når et atom eller en gruppe atomer mister eller mottar ett eller flere elektroner, gir det en positiv eller negativ elektrisk ladning som kalles kation eller anion. Ioner har en fundamental rolle i svært mange biologiske, kjemiske og fysiske prosesser i kroppen, naturen og menneskeskapte produkter.
Ioniserende stråling er stråling fra radioaktive kilder som omfatter alfa-, beta- og gammastråling, røntgenstråling eller nøytronstråling.
Isotop er variant av et grunnstoff. Alle isotoper til et grunnstoff har samme antall protoner, men varierer i antall nøytroner i kjernen. Alle isotoper av et grunnstoff har like kjemiske egenskaper, men de har forskjellige fysiske egenskaper, og hvis de er ustabile, forskjellige radioaktive egenskaper.
Er stoffet radioaktivt, innebærer det at atomkjernen er ustabil og søker en mer stabil tilstand ved å sende ut stråling i form av partikler med høy energi (alfa- og betastråling) eller elektromagnetiske bølger med svært kort bølgelengde (gammastråling).
- Alfastråling er en form for radioaktiv stråling. Den består av heliumkjerner med to protoner og to nøytroner og er altså positiv ladet. Disse partiklene kalles også alfapartikler og kan stoppes av et enkelt papir.
- Betastråling er elektroner eller positroner som sendes ut fra ustabile atomkjerner med høy hastighet. Energien i betastråling er høyere enn i alfastråling og kan gå gjennom et papir men stoppes av et tynt lag metall. Rekkevidden til betastråling i vann og biologisk vev er typisk 1/2 cm. Huden og øynene er utsatt.
- Gammastråling er elektromagnetisk stråling som sendes ut med svært høy hastighet fra ustabile atomkjerner som radioaktivt brytes ned. Gammastråling har svært høye energi og har størst gjennomtrengningsevne enn alfa- og betastråling. Rekkevidden til gammastrålingen er lang, passerer lett mange typer materialer også tykke blyplater. Gammastråling går lett gjennom menneskekroppen, og gir risiko for genetisk skade og kreft.
Sievert (Sv) / millisievert (mSv) er den internasjonale måleenhet for å måle den biologiske effekten av ioniserende stråling i menneskekroppen, dvs. risikoen for å få kreft eller genetisk skade. Sv tar hensyn til både mengden absorbert stråling og strålingens biologiske effekt, som varierer med strålingstype og vevstype. mSv tilsvarer en tusendedel av Sv (1 mSv = 0,001 Sv), som ofte brukes fordi én Sv er en for stor måleenhet for praktisk bruk.
Regelverk
Krav til risikovurdering: Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning Kapittel 7
Krav ved arbeid med ioniserende stråling: forskrift om utførelse av arbeid Kapittel 15
Krav ved arbeid med kunstig optisk stråling: forskrift om utførelse av arbeid kapittel 16
Krav ved arbeid med elektromagnetiske felt: forskrift om utførelse av arbeid kapittel 16 A.
Grenseverdier for stråling: forskrift om tiltaks- og grenseverdier kapittel 4