Stråling fra radon under jord

I utgangspunktet bør alle arbeidsplasser og -lokaler, også de under jord, oppfylle Direktoratet for strålevern og atomsikkerhets generelle anbefaling. Det vil si at radonnivået bør holdes så lavt som praktisk mulig.

Tiltak bør gjennomføres dersom nivået overstiger 100 Bq/m³. Etter gjennomførte tiltak, bør radonnivået være så lavt som praktisk mulig og under grenseverdien på 200 Bq/m³. Nivået kan altså overstige 100 Bq/m³ etter gjennomførte radontiltak.

Er derimot nivået over 200 Bq/m³, bør det gjøres ytterligere tiltak inntil grenseverdien er oppfylt. Grensene gjelder oppholdsrom og radonnivået er gitt som årsmiddelverdi. 

Dersom de generelle anbefalingene, tross forsøk, ikke kan oppfylles, bør arbeidstakernes reelle radoneksponering vurderes. Dersom den årlige radoneksponeringen til arbeidstakerne ikke kan overstige 0,36 MBqh/m³, behøves ingen ytterligere tiltak. En radoneksponering på 0,36 MBqh/m³ tilsvarer et radonnivå på 200 Bq/m³ som er den øvre anbefalte generelle grenseverdien for radon, forutsatt 1800 arbeidstimer.

Kan derimot den årlige radoneksponeringen til arbeidstakerne overstige 0,36 MBqh/m³, skal arbeidstakerne ha informasjon om dette. I tillegg bør det gjøres hyppigere målinger i lokalene for å sikre oppdaterte eksponeringsberegninger. Uansett skal det gjøres regelmessige vurderinger og lages rutiner for å sikre at radoneksponeringen til arbeidstakerne holdes så lav som praktisk mulig.

En radoneksponering på 0,72 MBqh/m³ er øvre anbefalte grense for innredede arbeidsplasser og lokaler under jord. Med innredede arbeidsplasser menes underjordiske anlegg, magasiner og kraftverk i fjell. Grensen tilsvarer et radonnivå på 400 Bq/m³ ved 1800 arbeidstimer.

Arbeidsgiver bør identifisere arbeidstakere i gruver, tunneler og andre uinnredede bergrom som risikerer å kunne få en årlig samlet radoneksponering over 0,72 MBqh/m³. Slike arbeidstakere bør individuelt og årlig få fastsatt eksponeringen fra radon. Dette kan gjøres gjennom persondosimetri eller andre målemetoder som gir tilstrekkelig god fastsettelse av individuell radoneksponering. I tillegg bør arbeidstakerne få særskilt individuell informasjon, opplæring i hvordan eksponeringen kan begrenses og helseoppfølging. Arbeidsgiver bør også holde oversikt over radoneksponeringen disse arbeidstakerne får over tid. Uansett skal det gjøres regelmessige vurderinger og lages rutiner for å sikre at radoneksponeringen til arbeidstakerne holdes så lav som praktisk mulig.

En radoneksponering på 0,72 MBqh/m³ tilsvarer en effektiv stråledose på rundt 6 mSv, hvilket vil si at 2,1 MBqh/m³ tilsvarer en effektiv stråledose på rundt 17,5 mSv. Omregningen fra radoneksponering til stråledose er imidlertid komplisert og består av flere faktorer. I hovedsak avhenger den av fordelingen av radon og radondatterproduktene, eksponeringstid, pustefrekvens og aerosol-karakteristikker av luften. Ved hjelp av antagelser og modeller kan man komme frem til omregningsfaktorer som i mange tilfeller kan benyttes. Omregningsfaktoren er under utredning internasjonalt.

I tunneler, gruver og andre uinnredede bergrom kan fordelingen av radon og radondatterproduktene avvike grunnet ulike ventilasjons- og støvforhold. Avvik i fordelingen vil endre omregningen fra radoneksponering til stråledose. I slike tilfeller kan det derfor være aktuelt å gjøre målinger av radondatterkonsentrasjonen i luften for å mer nøyaktig kunne bestemme stråledosen til arbeidstakerne.

I områder med forhøyede thoriumkonsentrasjoner kan konsentrasjonen av thoron bli høy på arbeidsplasser og -lokaler under jord, særlig i uinnredede bergrom som tunneler og gruver. Da er det også aktuelt å gjøre egne målinger av thoron og ta dette med i beregningene av total stråledose. 

For arbeidstakere i tunneler, gruver og andre uinnredede bergrom er en radoneksponering på 2,1 MBqh/m³ den øvre anbefalte grensen, og denne bør derfor aldri overstiges. Grensen tilsvarer et radonnivå på i underkant av 1200 Bq/m³ ved 1800 arbeidstimer.

Den passive metoden utføres med små, enkle detektorer. Radongassen diffunderer, dvs. den spres inn i detektorens målekammer. De passive detektorene benyttes til langtidsmålinger av radon og kan være både elektroniske apparater og sporfilm.

Det finnes to typer sporfilm, åpen og lukket. Lukket sporfilm bør brukes i uinnredede bergrom, som tunneler og gruver. Åpen sporfilm egner seg ikke her, da disse også vil registrere stråling fra radondøtre i luften. Dette vil kunne gi målefeil på grunn av at forholdet mellom radondøtre og radon kan variere på slike arbeidsplasser.

Passive målinger gir gjennomsnittlig radonkonsentrasjon i måleperioden, men flere elektroniske apparater kan også logge hvordan radonnivået endres over tid, for eksempel som følge av tidsstyrt ventilasjon.

Den aktive metoden krever mer avanserte elektroniske instrumenter som kan registrere radonkonsentrasjonen og hvordan denne endrer seg over tid.

Radongassen pumpes inn i instrumentets målekammer, og radonnivået kan logges både over korte og lengre tidsintervaller.

Aktive instrumenter har kortere responstid enn passive og kan blant annet benyttes for å se på effekten av tidsstyrt ventilasjon i arbeidslokaler eller til øyeblikksmålinger.

En undersøkende måling bør utføres som en langtidsmåling i alle rom og lokaler der arbeidstakere oppholder seg mer enn tilfeldig. Målingene bør fordeles jevnt og pågå i en periode på minimum to måneder. Inkluder også målesteder der det er størst risiko for eksponering, for eksempel steder der arbeidstakerne oppholder seg og der det er dårlig ventilasjon.

Måleutstyret bør ikke plasseres i nærheten av dører, sterke luftstrømmer eller varmekilder, eller utsettes for vanntilsig. Måleutstyret bør heller ikke ligge på gulvet, men heller henge fritt i pustehøyde i god avstand fra vegg og tak.

En langtidsmåling gir et gjennomsnittsresultat av radonkonsentrasjonen i måleperioden. Den sier ingenting om variasjoner i løpet av døgnet som følge av styrt ventilasjon. Dersom en langtidsmåling viser at radonnivået er for høyt, må man derfor undersøke ventilasjonens effekt på radonkonsentrasjonen og utføre oppfølgende målinger. I arbeidsmiljøsammenheng er det radonkonsentrasjonen i arbeidstiden som er av betydning og som bør være lavere enn grensene.

Oppfølgende målinger utføres med elektronisk måleutstyr i det rommet, eller i et utvalg av de rommene, hvor trinn-1 målingen viste over 100 Bq/m³. Måleinstrument som gir informasjon om hvordan radonkonsentrasjonen varierer i løpet av døgnet, viser ventilasjonens effekt, og radonnivåene i arbeidstiden kan beregnes.  Instrumentet må kunne registrere radonnivået minimum hver time. Oppfølgende målinger skal foregå sammenhengende i en uke, minimum 3 dager.

Stasjonære målinger kan benyttes til overvåking av radonnivået.  Måleutstyret plasseres på representative steder i lokaler der arbeidstakerne oppholder seg. Antall målepunkter og plassering av utstyr må vurderes fra tilfelle til tilfelle. Målingene skal være mest mulig representative for den luft som arbeidstakerne puster inn. Både elektronisk måleutstyr og sporfilm kan benyttes.

Elektroniske måleinstrumenter har den fordelen at man selv kan lese av radonkonsentrasjonene regelmessig. Raske endringer kan avdekkes ved å avlese instrumentets display, ved å sette et alarmnivå eller ved å logge så man ser variasjonen. Sporfilmer kan også benyttes, men ulempen er at man først i ettertid, etter at eksponeringen har skjedd, får måleresultatet. Dessuten må sporfilmer sendes til et laboratorium for avlesning. Hvor ofte vil avhenge av radonkonsentrasjonen. Sporfilmer gir også kun gjennomsnittlig radonkonsentrasjon for hele måleperioden.

Ved å overvåke radonkonsentrasjonen kontinuerlig vil man ha god oversikt. Radoneksponering kan beregnes ved å multiplisere med antall oppholdstimer. Hvis arbeidstakerne arbeider på flere steder, må målinger utføres i alle relevante områder og arbeidstid i hvert område registreres.

En personbåren måling innebærer at arbeidstaker bærer en detektor i arbeidstiden. Det finnes både sporfilmer og elektroniske detektorer som kan brukes.

Benyttes sporfilmer må det være et system for oppbevaring av detektoren når arbeidstaker ikke er på jobb. Slik kan man ha kontroll på den eksponeringen detektoren får utenom arbeidstiden, noe som behøves for å kunne beregne arbeidstakers radoneksponering. 

Elektroniske målere kan man gjerne lese av selv, men også ved bruk av slike må man ha oversikt over arbeidstiden for å beregne arbeidstakers radoneksponering.

Tettetiltak utføres for å hindre radonholdig luft fra grunnen i å trenge gjennom konstruksjonen, enten på grunn av utette materialer, eller ved sprekker og dårlige tilslutningsdetaljer og gjennomføringer. Åpenbare utettheter bør alltid tettes, uavhengig av hvilke tiltak som ellers er aktuelle å utføre.

I arbeidslokaler under bakkenivå hvor alle vegger er av betong, kan innstrømning av radon reduseres betydelig ved å gjennomføre tettetiltak. Dette kan innebære tetting av synlige sprekker og hull i gulv, vegger eller tak. Man bør være spesielt oppmerksom på mulige inntrengningsveier i forbindelse med rørgjennomføringer. Sprekker og hull kan forsegles ved påføring av et diffusjonstett lag, for eksempel et tykt lag murpuss. Ved svært høy radonkonsentrasjon vil man sjelden kunne redusere konsentrasjonen tilstrekkelig med kun tettetiltak.

Dersom høy radonkonsentrasjon i arbeidsatmosfæren under jord eller i bergrom skyldes inntrengning av radonholdig grunnvann, kan luftkonsentrasjonen reduseres betydelig ved å lede vannet bort i lukket system. Man kan eventuelt stenge de delene av anlegget hvor inntrengning skjer. I mange fjellanlegg er imidlertid inntrengning av grunnvann så diffus at slike tiltak er vanskelig å gjennomføre, eller tiltakene vil ha liten effekt.

Et lavere lufttrykk i arbeidsatmosfæren enn lufttrykk i grunnen ellers, kan medføre økt innstrømning av radonholdig luft. For å utligne denne trykkforskjellen kan det installeres ett eller flere punktavsug fra grunnen gjennom betongsålen. Radongassen kan ledes ut i friluft via et kanalsystem, eventuelt med en avtrekksvifte.

I lokaler under jord og i bergrom kan overtrykksventilasjon være en aktuell løsning, da overtrykk i arbeidsatmosfæren vil kunne redusere inntrengning av radonholdig luft. Man bør imidlertid da forsikre seg om at en slik løsning ikke vil medføre andre problemer, som for eksempel fukt/kondens-problematikk.

I dårlig ventilerte lokaler kan bedret ventilasjon redusere radonkonsentrasjonen betydelig. Ventilasjonsanlegget må konstrueres slik at det ikke medfører økt konsentrasjon av radon. Frisk luft bør tilføres steder arbeidstakerne oppholder seg mest.

Dersom ventilasjonen har vært avslått i spesielle områder og utenom arbeidstid, bør området ventileres før arbeidstakere går inn i arbeidslokalet.

Ved å halvere oppholdstiden vil også radoneksponeringen halveres.

Organisatoriske tiltak på arbeidsplassen som redusert oppholdstid, redusert antall arbeidstakere som arbeider i lokalene og omdisponering av rom og lokaler, kan derfor være tiltak som kan vurderes. 

Normalt vil imidlertid tiltak for å redusere radonnivået være å foretrekke. Målet om å redusere radoneksponeringen til betydelig under grensene gjelder også ved tiltak som redusert oppholdstid.

I tilfeller med svært høye radonnivåer kan redusert oppholdstid være et midlertidig tiltak, i påvente av permanente løsninger som hindrer inntrengning av radon.

Under spesielle arbeidsoperasjoner i områder under jord eller i bergrom med svært høye radonkonsentrasjoner hvor det ikke på andre måter er mulig å begrense eksponeringen, bør personlig verneutstyr vurderes benyttet.

Ved nødvendig opphold i arbeidslokaler med høyt radonnivå kan man vurdere å bruke maske som beskytter mot forurensing fra partikler og gass. Personlig verneutstyr kan redusere inhalasjonen av radondatterprodukter, og dermed begrense stråledosen fra radon til lungene.