Av Ingvill Kvernmo, direktør i Arbeidstilsynet
Innlegget ble først publisert på universitetsavisa.no.
To av tre unge forskere opplever psykiske plager som de selv knytter til jobben, skriver Universitetsavisa. Tallene stammer fra en undersøkelse gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) på oppdrag fra Forskerforbundet.
Tallene er alvorlige og peker tydelig på et arbeidsmiljøproblem. Nedsatt psykisk helse er mer utbredt blant vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler enn i befolkningen ellers, særlig blant stipendiater og postdoktorer. Dette er grupper som ofte arbeider i midlertidige stillinger, gjerne innenfor prosjektfinansierte rammer, med høye krav, stor grad av alenearbeid og begrenset forutsigbarhet.
Undersøkelsen viser hva som har betydning for hvordan ansatte i akademia har det på jobb. To forhold skiller seg særlig ut: Muligheten til å påvirke eget arbeid og opplevelsen av støtte fra kolleger. De som opplever mest beslutningsmedvirkning og kollegial støtte, rapporterer gjennomgående om bedre trivsel og psykisk helse.
Disse forholdene er sentrale i arbeidsmiljøregelverket. Arbeidsmiljøloven stiller krav om at arbeidet skal organiseres, planlegges og gjennomføres slik at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, også når det gjelder psykososiale forhold. Fra 1. januar er disse kravene presisert og tydeliggjort i regelverket. Endringene innebærer ikke nye plikter for arbeidsgiver, men gir klarere forventninger til hvordan arbeidsgiver skal forebygge psykososiale risikoforhold gjennom systematisk arbeidsmiljøarbeid.
Forskerforbundets nestleder Hilde Gunn Slottemo er tydelig i sin vurdering av funnene: Når ansatte i akademia i så stor grad rapporterer om psykiske plager knyttet til jobben, må løsningene ligge på systemnivå. Dette samsvarer med Arbeidstilsynets vurdering. Forebygging handler om hvordan arbeidet organiseres, ledes og følges opp, ikke om individuelle forhold.
Arbeidsgivers ansvar er å identifisere risikoforhold, vurdere konsekvenser og iverksette tiltak som styrker medvirkning, støtte og forutsigbarhet. Dette gjelder også i kunnskapsintensive virksomheter der arbeidet i stor grad utføres selvstendig, og der høyt faglig engasjement og sterke prestasjonsforventninger kan føre til belastninger over tid dersom rammene er uklare eller kravene blir for store.
Skal vi lykkes med å forebygge psykisk uhelse blant unge forskere, må dette behandles som det det er: Et arbeidsmiljøspørsmål og et tydelig leder- og arbeidsgiveransvar. Også i virksomheter med høye prestasjonskrav og komplekse rammevilkår.
